«Tid som faktor i deig og kompetanse»

Så TAKK for en interessant debatt.

Jeg kjenner meg igjen i noe av det André og Emmanuel løfter, spesielt når det gjelder behovet for tettere samarbeid mellom skole og bransje, og viktigheten av at utdanningen følger utviklingen i faget. Det er ingen tvil om at håndverksbakerier har tatt store steg de siste årene, og det må vi ta på alvor. Jeg kjenner meg like godt igjen i det Einar Martin Kålen sier i sitt innlegg om å bygge broer og ikke plassere skyld.

Det er viktig å ha med seg helheten i hvordan vi bygger fagfolk.

Jeg har gjennom hele mitt yrkesliv vært opptatt av å tilegne meg kompetanse, og det er kanskje det aller viktigste poenget: Man blir ikke ferdig utlært – verken når man går ut av skolen, blir lærling eller tar fagbrev. Faget vårt er i kontinuerlig utvikling, og læring må skje hele veien.

Derfor mener jeg også vi må være forsiktige med å legge forventningene til hva en lærling skal kunne for høyt. Hvis bedriftene begynner å forvente “ferdig utdannede” kandidater inn døren, bommer vi på hva lærlingordningen er ment å være – og i verste fall risikerer vi å miste gode, motiverte folk underveis.

Jeg har selv erfaring med en modell jeg mener kanskje er litt undervurdert i dag.

Jeg ble spurt i en bedrift om å ta fagbrev som baker i forbindelse med et generasjonsskifte. Jeg og en kollega tok teorien konsentrert i to perioder i Kristiansand, samtidig som vi jobbet i produksjon.

Det ga en veldig god læring:
- Vi sto i produksjon hver dag og fikk kjent på faget rent praktisk
- Vi kunne stille spørsmål ut fra det vi faktisk opplevde og teorien fikk umiddelbar relevans når vi kom tilbake til bakeriet.

Den kombinasjonen gjør at man ikke bare lærer hva, men også hvorfor. Teoridelen kan da brukes til å vise metoder, forklare sammenhenger og bidra til jevnere kvalitet – og til syvende og sist er det nettopp kvalitet og gjenkjøp vi lever av som bakere.

Jeg husker også godt da jeg fikk fagbrevet. En av lederne nede i bakeri avdelingen sa med et smil:

«Nå kan du glemme alt du har lært.»

Vi lo litt av det, for jeg hadde jo jobbet i bakeri avdelingen i tre år samtidig som jeg tok teorien og gjort slik jeg fikk beskjed om. Men det lå en sannhet i det også. Vi var enige om at:

Mel er ikke bare mel, eltetider er ikke statiske og deigtemperatur og elting er der mye av “magien” skjer og ikke minst «tid» der deiger skulle støtes, hev skulle settes og aroma skulle utvikles.

Han hadde det i hendene – jeg hadde teorien fra gode lærere til å forklare det. Det var i møtet mellom de to at forståelsen ble komplett.

Og kanskje er det nettopp der vi har nøkkelen videre.

Hvis vi som bransje klarer å vekke nysgjerrighet, få flere til å stille spørsmål om “hvorfor” og gi rom for å utvikle seg over tid.

Med denne tankegangen tror jeg vi kan få med oss flere av de som i dag er usikre på hva de vil bli. Det er der rekrutteringen ligger.

Jeg tror egentlig vi er enige om retningen:

- Vi trenger sterkere kobling mellom skole og arbeidsliv*
- Vi trenger mer praksis og mengdetrening og vi må utvikle fagkompetansen når det trengs så den følger med tiden.

Kan være at fagskoler og opplæringskontorene burde tiltrekke seg foregangsbedrifter, alt fra industri til håndverk og leverandører i en større grad av det som har vært vanlig? At man sammen bygger dette og styrker det fra grunnmuren og opp ved å vise teknikker som er «inn nå», og hvorfor det blir bedre eller er enklere osv.

Så får vi begynne da med å holde en deigkule i hånda i en skål under vann og vaske ut stivelsen alt i første time på skolen. Hvorfor blir vannet lyst og hva er den rare klumpen jeg tilslutt holder i hånda? Hvorfor blåser den klumpen seg opp når vi steker den i ovnen? Skape litt magi i den første timen på skolen!

Hva med å sette av tid i det enkelte bakeriet også innimellom for å skape tid og rom til å diskutere fag og skape entusiasme.

Det er fort eltetid og deigtemperatur det slurves med og det man lett kan glemme i en hektisk hverdag. Eller man trekkes mot et ytterpunkt over tid og ting fungerer plutselig ikke lenger….. Hvorfor?

SÅ ja, vi trenger gode mentorer som kan ta bort noe av trykket i en hektisk hverdag der man klarer pirre og inspirere er viktig. Det dreier seg ofte om mestring, og om man ikke helt får til å rulle og brette mel og smør, kan det fort være at en kanelknute og noen håndverksbrød er det som står den enkelte lærling nærmere.

Da må vi som ledere klare å se dette og ikke presse en feil hånd inn i en for trang hanske.

Finne en posisjon der de som har ulike egenskaper får rett plass slik at de får muligheten til å utvikle seg og dyrke laget og bedriften kan skinne.

Men samtidig må vi passe på at veien inn i faget ikke blir for smal. Vi trenger både bredde og topp – og vi trenger folk som både kan stå i produksjonen og som har lyst til å utvikle seg videre.

Klarer vi den balansen sammen, tror jeg vi både kan heve nivået og sikre rekruttering over tid.

Det er flere løsninger for læreløp vi har i dag. Om det heter praksis kandidat, lærling, lærekandidat, fagbrev på jobb eller som privatist, så fører alle retningene til samme mål. De er bare ikke like rett frem for alle, og nesten like ulike som alle de potensielle kandidatene som skal ut i bransjen er. Majoriteten antar jeg følger 2+2 modellen, som er 2 år på skole, 2 år i lære. Hvorfor ikke ta dem inn som 4 år i lære, og 1 dag i uken på skole? Er det mulig?

Eller 3 år i lære og kun 1 år på skole med mer praksis? Mulighetene er der.

Heldigvis har vi sterke fagmiljøer, gode fagskoler og opplæringskontor som brenner for bransjen.

Kanskje kan vi også bli flinkere til å bruke disse aktivt – både til å koble bedrifter og kandidater, og til å finne de som faktisk er motiverte.

For sannheten er enkel: Ingen er like – og nettopp det er vår styrke. Her har vi en felles mulighet til å tiltrekke oss de som ennå ikke vet helt hva de vil bli.

Hvis vi møter dem med åpenhet, fleksibilitet og et fag i utvikling, tror jeg vi både kan styrke rekrutteringen og heve nivået i bransjen.